Hvordan var livet mitt før operasjonen?

Jeg var kommet inn i en ond sirkel, der mat var et mestringsverktøy for meg – et mestringsverktøy som bare gjorde min situasjon verre. Jeg hadde ganske mye smerter pga bekkenløsning, og disse ble verre av overvekten min. Jeg trøstespiste for å takle situasjonen jeg var i. Dette ga økt overvekt, mer smerter og dårligere selvbilde. Vekta økte og økte. Jeg kom inn i en ond spiral, og denne spiralen klarte jeg ikke å snu. Jeg klarte fint å gå ned noen titalls kilo ved hjelp av en og annen slankekur, men det endte alltid med at jeg sprakk og gikk opp alle kiloene jeg hadde tatt av – pluss noen til. Dette er jo så klassisk at det nesten er kjedelig å skrive – men sånn var det... Jeg følte at det var en tøff situasjon å være i.

Hvorfor valgte jeg å søke hjelp for overvekten min?

Jeg skjønte til slutt at jeg måtte innse at jeg trengte hjelp. Jeg klarte ikke dette alene. Dette var en vanskelig, men viktig og riktig avgjørelse, som hos meg satt langt inne. Jeg følte det veldig ydmykende å måtte søke hjelp på grunn av min overvekt. ”Alle andre” klarte jo å kontrollere dette med mat, kropp og vekt – bare ikke jeg... Jeg klarte likevel til slutt å oppsøke lege og be om operasjon. Jeg har aldri angret på at jeg til slutt var modig nok til å be om hjelp..

Hvorfor søkte jeg hjelp akkurat på det tidspunktet jeg gjorde?

Det var flere grunner til at jeg valgte å søke hjelp akkurat på dette tidspunktet. Den viktigste årsaken var at sønnen min ble eldre, og jeg begynte å frykte at han skulle bli mobbet fordi jeg var stor. Jeg fryktet også de fysiske konsekvensene av å være så overvektig som jeg var – jeg ble redd for å bli syk eller i verste fall dø fra min sønn og min mann. Da jeg var midt inne i denne tankeprosessen så jeg et program på tv om overvektsoperasjoner. Programmet vakte mange tanker hos meg, og etter å ha tenkt en tid bestemte meg for å be om operasjon.

Etter operasjonen:

 
Hva har blitt annerledes?

Mye har blitt annerledes. Jeg har det bedre fysisk og psykisk. Jeg kan være ute og leke med sønnen min i snøen – til og med i gode vinterklær (som var vanskelig å få kjøpt før). Jeg kan trene på en helt annen måte enn før og jeg har en kropp som sjelden gjør vondt. Etter å ha levd med store bekkensmerter i mange år kjennes det som luksus å ha en kropp som ”virker” som den skal uten å gi smerter. Jeg har også kommet meg ut i jobb, og jeg tror nok overvekten ville vært et hinder både for å få jobb (dessverre) og for å fungere i jobben, som er relativt krevende fysisk.

Hva krever den nye situasjonen av meg?

Den nye situasjonen krever at jeg har et veldig bevisst forhold til min nye livsstil. Konkret krever den at jeg spiser annerledes enn før, jeg drikker annerledes enn før og jeg måtte trene mye for å komme ned i den vekten jeg har nå. Nå har jeg trent alt for lite noen måneder, så det burde jeg nok gjort noe med... Jeg er alt for bedagelig anlagt... Jeg må planlegge mer både når det gjelder mat, drikke og trening – og jeg må gjennomføre planene… Jeg har fått et uunnværlig verktøy (minimagen) – men et verktøy krever at noen håndterer det riktig. Jeg må bruke dette verktøyet riktig for å få et vellykket resultat.

Hva krever den nye situasjonen av de rundt meg?

De må jo godta at jeg må gjøre ting annerledes enn før. Jeg har for eksempel i lange perioder brukt mer tid på trening. Heldigvis har jeg en fantastisk mann som støtter meg i alt dette. Ikke alle er like heldige. Noen opplever problemer i parforholdet etter vektnedgang (enten denne skyldes operasjon eller andre tiltak). Jeg tror det er lurt å snakke med partneren sin om at slike utfordringer kan komme. Når man går ned i vekt skjer det mye også i hodet. Omverden forholder seg kanskje annerledes til en enn før osv. Kanskje blir man veldig opptatt av seg selv en periode, og det kan kanskje være greit for partneren å være litt forberedt på dette. En annen ting er at man i tiden etter en vektoperasjon har sterkt fokus på ting som for mange har vært vanskelig. For meg har mat, vekt og kropp vært vanskelige områder nesten hele livet, og disse tingene kommer naturligvis veldig i fokus etter en slik operasjon. Gamle spøkelser kan komme til overflaten, og dette kan medføre belastninger for partneren også.

Hva er utfordringene nå etter operasjonen?

Utfordringene mine nå går ut på å opprettholde den nye livsstilen. Jeg må fortsette å spise sunt (mange sunne, små måltider) og helst trene. Det kan være skummelt å føle at ting går av seg selv… Det er halvannet år siden min operasjon nå, og dette med måltidene har blitt en vane. Jeg passer mer eller mindre automatisk på å spise proteinene først til hvert måltid. Jeg har ikke plass til så mye mat til hvert måltid (maksimum en brødskive), så jeg må spise ofte og være bevisst på hva jeg putter i munnen. Dette går som sagt veldig greit nå. En annen utfordring er at det er lett å få ”slanketanker” nå som vekta har stabilisert seg. ”Hva om jeg spiser litt mindre” osv… Dette er nok noe jeg må jobbe med, selv om jeg har kommet veldig langt nå i å akseptere kroppen min og vekten min. Jeg har ennå ikke et avslappet og naturlig forhold til mat, vekt og kropp, men det er noe jeg er innstilt på at jeg må jobbe med livet ut. Jeg vet jo også at jeg risikerer å gå opp i vekt igjen hvis jeg ikke klarer å videreføre min nye livsstil.

Hvilke utfordringer ser jeg for tida framover?

Nå er jo jeg nesten som veteran å regne – så jeg tror utfordringene i fremtiden blir en slags videreføring av utfordringene jeg har i dag. Jeg vil antagelig oppleve å fysisk tåle mer og mer (kommer jo an på hvor mye jeg prøver ut) og få plass til mer mat etter hvert. Da må jeg stole mer på meg selv og mindre på verktøyet (minimagen) jeg har fått. For meg har verktøyet vært uunnværlig, men jeg vet at jeg etter hvert må stole på meg selv.

Hvordan er det å spise å spise sammen med andre?

Mange har spurt meg hvordan det er å spise sammen med andre etter operasjonen. Dette opplever jeg ikke som noe problem, - kanskje fordi jeg aldri har overspist sammen med folk. Tvert imot har jeg alltid følt at det har vært ubehagelig å spise mye eller usunt sammen med andre mennesker. Jeg har følt at andre har tenkt ”dette burde ikke Kjersti ha spist!”. Jeg må selvfølgelig være bevisst hva jeg spiser. Jeg kan ikke spise så mye kaker og lignende. Fordi jeg har valgt å være åpen om operasjonen og konsekvensene av den, har ikke dette vært noe stort problem for meg. Hvis jeg er hjemme hos noen spiser jeg det jeg tåler av det som blir servert. Kanskje står det et fruktfat sammen med kakefatene? Og kaffe er det jo gjerne der – og det kan jeg drikke. Jeg prøver å passe på å ha en Nutrilettbar i veska i tilfelle det går for lang tid mellom måltidene. Ute på restaurant bestiller jeg gjerne en forrett eller en smårett om jeg finner noe jeg har lyst på. Hvis jeg ikke gjør det bestiller jeg en hovedrett som frister, - og spiser det jeg har plass til. Jeg er veldig bevisst på å ikke gjøre det til noe problem at det ligger igjen mye mat på tallerkenen. Jeg koser meg minst like mye med maten som før, og jeg blir minst like mett. Hvorfor skal jeg ikke da spise ute med god samvittighet? J

Hva med kosemat?

Kosemat er viktig. Jeg har – som mange andre – brukt mat på mange måter før. Det å kose seg med mat er jo faktisk ganske normalt. Det er gjerne noe vi gjør sammen med andre, eller alene. For meg kommer de største utfordringene hvis jeg er hjemme alene – spesielt på kveldstid. Tidligere spiste jeg gjerne sjokolade eller lignende i slike situasjoner, og det kan jeg jo i veldig liten grad gjøre nå. Konkret prøver jeg å finne ting jeg kan spise. Det kan være en appelsin, en salat, en Nutrilettbar eller en liten skål med nøtter. Av og til har jeg behov for å ”trøkke noe i trynet” – og da gjelder det å velge med omhu… Det straffer seg fort hvis jeg velger feil eller spiser for fort, så det frister ikke. En annen utfordring i denne sammenhengen kan komme som konsekvens av at man har brukt mat for å døyve følelser. Hva skjer så når man i mindre grad kan gjøre dette? Hva gjør man med følelsene når de kommer og man ikke kan ”spise dem bort”? Kanskje kjenne på dem? Kanskje spise noe annet? Kanskje gjøre noe annet for å koble av – for eksempel ta en telefon? For meg varierer ”løsningen” fra gang til gang.

Kan man få hjelp av mennesker rundt seg til å mestre utfordringene?

For meg har det vært veldig viktig å ha kontakt med andre om er opererte. I starten hadde jeg bare kontakt med andre i samme situasjon over nettet, - men etter hvert turte jeg å møte dem også. Noen av disse har blitt nære venner som jeg setter veldig stor pris på. Det er noe spesielt med å snakke med andre som forstår hvordan man har det eller har hatt det. Man får en spesiell samhørighet. Det er godt å kunne spørre noen hvis man lurer på noe, og det er godt å kunne utveksle erfaringer. Ikke minst er det godt å kunne le litt sammen – spøke med ting ingen ”utenfor” har lov til å spøke med.

Hvilke reaksjoner har jeg møtt fra omverden?

Plutselig synes folk de har lov til å prate med meg om vekta mi. Det kjennes litt sært… For meg har vekta og kroppen min alltid vært veldig privat – og nå opplever jeg plutselig at folk jeg bare så vidt er på hils med kommer bort til meg og kommenterer vekta mi. Selv om det kjennes litt merkelig prøver jeg å tenke at det fra deres side bare er hyggelig ment… For meg blir det en bekreftelse på at de har lagt merke til hvor stor jeg var før – og gjort seg opp tanker rundt det. Men hva skal folk si som ikke gjør at jeg tenker sånn da? Jeg prøver å fokusere på det positive, jeg – at kommentarene fra andres side er ment som positive komplimenter. Jeg har ikke opplevd så mange negative reaksjoner på at jeg valgte å la meg operere. Gjennom å være åpen rundt operasjonen har jeg tvert imot opplevd å få mye støtte – så jeg vil på det varmeste anbefale andre å være åpen rundt operasjonen. Selv var jeg lenge veldig lukket rundt dette, så jeg vet at det kan være vanskelig.

Om det å mestre, være flink i andres øyne.

Mange kommenterer hvor flink jeg er for tida. Det kjennes litt rart… For selv om jeg nå opplever nye utfordringer i mitt forhold til mat så er dette enkle utfordringer sammenlignet med det jeg levde med før. Før mente jo ”ingen” at jeg var flink; hadde jeg vært flink hadde jeg jo klart å slanke meg. Det at jeg stadig la på meg gjorde at folk tenkte (eller at jeg trodde at de tenkte) at jeg ikke eide viljestyrke – og overhodet ikke var flink. Nå som jeg har fått verktøyet mitt har det på mange måter vært lett å gjøre de riktige tingene. Derfor føles det litt merkelig at alle plutselig synes jeg er så flink nå. Likevel er det jo koselig å få ros da… Disse tingene har mange sider…

Hva har vært viktigst for meg i prosessen rundt operasjonen?

Jeg tror jeg vil trekke frem to ting: Det første er at jeg – etter hvert – valgte å være åpen om at jeg er vektoperert. Jeg opplevde nesten utelukkende at folk støttet meg, - og jeg slapp spekulasjoner og hvisking bak ryggen min om hva jeg hadde gjort for å gå ned så mye i vekt.

Det andre jeg vil trekke frem som veldig viktig er å ha kontakt med andre i samme situasjon. For meg har dette vært utrolig viktig! Prøv å unngå å gå gjennom dette alene – for det trenger du ikke.

(Jeg har noen ganger holdt innlegg på forkurs ved St. Olavs Hospital i Trondheim sammen med en klok dame ved navn Kjersti Hognes Berg (fra Regionalt Senter for Sykelig Overvekt) om livsstilsforandring. Oppbyggingen av denne historien er basert på spørsmål hun har stilt meg under disse innleggene.)