Jeg har medisinske årsaker til overvekten. Heldigvis. Tonen har blitt en helt annen hver gang folk har forstått at det ikke er "min dårlige karakter og sjøldisiplin" som er årsaken til vektproblemet. Da har jeg liksom vært mye mer "verd å hjelpe", når det ikke har vært min skyld... Til og med innen helsevesenet tenkes det
slik. Det er egentlig til å grine av...

I tjueårsalderen begynte jeg å få problemer med diverse hormoner, spesielt med stoffskiftet. Jeg trente flere økter per dag, og vekta begynte allikevel å øke. Slikt er i seg sjøl nok til å utvikle et negativt forhold til mat og spising. Disse problemene ble ikke avslørt og klarlagt før over 15 år senere. Jeg elsker turnuskandidater. De har reddet livet mitt ved mer enn ett tilfelle. I tillegg fikk jeg store bekkenplager i forbindelse med svangerskap, og disse ble - og blir - jeg aldri kvitt. Spiralen var uungåelig. Aktivitetsnivået sank, vekten økte, smertene økte, aktivitetsnivået måtte nødvendigvis minske mer, med ytterligere vekt- og smerteøkning osv. Det var bare å sette seg ned og vente på å dø. Legene sa naturligvis ikke annet enn "spis mindre, rør deg mer!". Matematikken er grei nok, men det de ikke vet, fremdeles ikke, er alle de ukjente faktorene som befinner seg inne i regnestykkene. Eller inne i kroppen.

Helsemessig gikk det bare én veg. Smertehelvete og medisinsk kaos i en stakkars, "mishandlet" kropp. Sjansene for å rette opp noe som helst på egen hånd syntes umulig. Både fysisk og mentalt hadde jeg tippet over en terskel som gjorde det "umulig" å gå ned i vekt på egen hånd. Hormonproblemene ble større, jeg utviklet blant annet diabetes, stoffskifteproblemene ble også større; dosene var høye. Bekkensmertene gjorde det vanskelig bare å gå. Og kan man ikke gå, er det vanskelig å trene, og uten å trene er det vanskelig å gå ned i vekt. En håpløs sirkel.

En vikarlege ble begynnelsen på redningen. En one in a million-lege. Han tok ansvar, mer enn han kanskje er pålagt, og startet snøballrullinga, ga meg tro på at det fantes noen som ønsket å hjelpe meg. Dette var i det taket da det var en del snakk om div overvektsprosjekt ved St. Olav, med bred mediedekning. Kanskje var det mulig å få en tur til Ebeltoft? Forkurs ble det, med fryktelig mange interessenter. Hvordan skulle man kunne bli plukket ut? Man var ikke den det sto verst til med, heldigvis, eller uheldigvis, alt etter som hvordan man valgte å se på det.De fleste som deltok på kurset, var i utgangspunktet interesserte i operasjon, men de fleste slo fra seg det, da det gikk opp for dem at operative inngrep ikke er noen lettvint løsning, og faktisk forbundet med en viss risiko. Dermed ble interessen for livsstilendring - Ebeltoft / Røros - desto større, og sjansene for å bli med der, enda mindre. Operasjon var aldri noe alternativ for meg
Dette var i oktober. Høsten og vinteren gikk, stadige telefoner til St Olav ga ingen forhåpninger om noen tur for min del. Det var folk som hadde ventet mye lenger enn meg, og pengene uteble. I mars ga jeg opp også dette håpet, de sa i klartekst at de ikke kom til å få mer penger til overvektsgrupper.

Allikevel, alt håp gir man ikke opp. Jeg har massevis av unger, tildels helt små, og jeg vil gjerne se dem vokse opp.I begynnelsen av mai tok jeg kontakt med ei
venninne og nabo, som også har helseproblemer pga overvekt. Jeg foreslo at vi skulle prøve et opplegg sammen, bare hun og jeg. Hjelpe hverandre med det som måtte være av matproblemer, og begynne å trene sammen. Hun var positiv, og vi startet umiddelbart. Det fungerte veldig bra, i en uke. Da var det stopp. Jeg fikk telefon fra St Olav. De hadde fått slengende en sum penger til å sende ei ekstra gruppe til Røros. Ville jeg ha en plass? Opplegget startet seks dager etterpå, da, så jeg måtte bestemme meg litt fort...Like greit; da fikk man aldri tid til å lete argumenter MOT å dra. Å være borte fra hus, heim, gård og div forpliktelser i åtte uker, er et stort, lite sprang. Jeg kastet alt jeg hadde i hendene (måtte bare slakte 20 haner før jeg dro!), pakket veska, gjorde meg steinhard og overså alle barnetårer, og DRO. 50 mil, til muligheten til et nytt og bedre, og ikke minst lengre! liv.

Jeg liker Røros. Jeg er rimelig godt kjent der, er historisk interessert, jeg gledet meg sånn at jeg ikke visste hvilket ben jeg skulle stå på! Jeg har hatt små barn i over tjue år, og dette oppholdet var for meg en to måneder ferie. En knallhard ferie, men, en ferie. Jeg skulle få muligheten til å trene, til å gå i fjellet, til å gå Røros i dybden, og, jeg jeg kunne glemme alt som hadde med huslige plikter å gjøre! Det forekom meg et eventyr!

Og et eventyr ble det.

Møtte opp på Røros en ålreit vårdag, 22.mai 2006. Flott anlegg! Jeg visste vi skulle være nærmere 30 stk, og det burde gjøre noen og enhver litt urolig, men jeg
hadde ikke verdiget det mange tankene. Om så alle 30 var drittsekker, fikk det bare være. Jeg hadde fått en one-in-a-million-mulighet, og den skulle ingen kunne ødelegge. Var det en ufordragelig gjeng, fikk man bare holde seg for seg sjøl, og konsentrere seg om seg og sitt, ferdig med det!

Nå viste det seg at evt frykt var totalt ubegrunnet, men det HADDE ikke trengt å være det. Ikke alle grupper hadde fungert slik som vår gjorde.Vi var en helt unik gjeng. Å slamre sammen 30 mennesker, mellom 24 0g 60 år, fra Ålesund i sør til Ytre Namdal i nord, totalt uten annet til felles enn akkurat overvekten, var i seg sjøl et hasardiøst prosjekt. Og så opplevde man en gjeng med omsorgsfulle, omtenksomme mennesker, full av humor, av sjølironi, men også masse sårbarhet, en gjeng å bli glad i. Nesten kjemisk fritt for dårlig kjemi, det er godt gjort!

Ja, det ble et eventyr. I åtte uker levde jeg i ei boble, dyrket meg sjøl og bare koste meg. Masse hardt arbeid, for all del, skulle bare mangle, men det var mye av eventyret.Basseng, styrketreningsrom, gymsal med alle tenkelige og utenkelige fasiliteter, og, ikke minst, hele den fantastiske naturen rett utenfor stuedøra!  De siste fire ukene gikk jeg omtrent 30 mil. Men det var en tøff veg fram til de siste fire ukene. Jeg havnet i rullestol mer enn en gang. Dårlig tid... Jeg har hele tiden satt bekkensmertene veldig i relasjon til overvekta. Ikke direkte, men alt som angår bærende konstruksjoner  i menneskekroppen, MÅ bli veldig påvirket av å bære på altfor mye vekt. På denne bakgrunnen var det uhyre viktig for meg å utnytte oppholdet på Røros så maksimalt som mulig; hvis jeg ikke klarte å gå ned mye i vekt, ville smertene fortsatt gjøre det vanskelig å trene når jeg kom heim igjen. Derfor trente jeg hele tiden, gjerne 10 timer om dag. Jeg
stortrivdes, ihvertfall da jeg etterhvert virkelig ble bedre, og ikke ble invaldisert mellom øktene. Jeg var tidvis nærmest manisk, jeg måtte hindres rent fysisk. Hadde ikke tid til å ta det med ro, og det ville jo straffe seg, om jeg ikke var forsiktig. Torde presse meg litt hardt også, siden jeg var under medisinsk
overvåkning, og hadde full tilgang på den hjelpen som måtte behøves.

Mat er jo også en viktig del av en balansert diett, for å sitere en kjent humorist. Nå finnes det ikke noe slikt som "diett" i behandling av overvekt ved RRS (Røros Rehabiliteringssenter. Red. anm). Vi lærer å spise slik ALLE mennesker bør spise, for å spise sunt. Gamle sannheter som "grønnsaker og frukt, fisk og magert kjøtt, lite fett og sukker", gjelder ennå. Matematikk som "spis mindre og tren mer!", er derimot en sannhet med modifikasjoner. Jovisst er det et element av ren mattematikk i dette med "inntak og uttak", men det er også en ukjent faktor kalt "stoffskifte" oppi denne mattematikken.Denne faktoren angripes på en, ny, måte; ikke ved å spise mindre, men ved å spise oftere. Seks-sju "måltider" om dag, annenhver time, det er gode nyheter for folk som har prøvd å slanke seg "halve livet", og vært nede i et måltid om dagen, "etter legens ordre". Mellom hvert måltid, skal man sørge for å spise et lite mellommål, f.eks en frukt/grønnsak. På denne måten oppnår man ihvertfall følgende to goder:1 Man blir ikke så lett sulten (og sprekker dermed ikke så lett) og2 Blodsukkeret holdes mye mer stabilt og stoffskiftet ØKER!Når man spiser en gang eller to om dag, går kroppen i forsvarsmodus, og skrur av forbrenningen. (Dette er noe som henger igjen etterat vi var hulemennesker; høy vekt og fettdepot er sikring for dårligere tider, og oppfattes av kroppen som positivt.) Dermed hjelper det omtrent ikke hvor lite du spiser, du taper allikevel ikke vekt. Spis oftere, og vekta mer eller mindre raser!

Og jeg fikk lønn for strevet. Nå er faktisk ikke vektreduksjon fokus på Røros. Dersom man finner / finner igjen treningsgleden og begynner å bevege seg mer, og samtidig bedriver sunt kosthold, vil vekta reduseres av seg sjøl, nærmest som en bivirkning. Vel og bra, men jeg hadde det som sagt, litt travelt. Og det virket.

Jeg gikk ned litt over 20 kg på åtte uker. Det er 2,5 kg pr uke, nesten en halv kilo om dag. Dette er jo normalt ikke sunt, men i en sånn setting er det ikke noe problem. Det skyldtes jo bare at jeg var i vanvittig mye fysisk aktivitet, ikke mulig å videreføre i en normal hverdag. Og, bank i bordet, det fortsetter. Ikke så
ekstremt, naturligvis, men bra. Jeg er ikke smertefri, men har lært å mestre smertene bedre, og det er lettere å forutsi smerteforløpet.Jeg trener, mellom 5 og 10 økter i uka. Og går ned over 1 kg pr uke, uten å føle at jeg har forsaket noe som helst. Vi har hatt flere bursdagsselskaper, med derfølgende godsaker, som
jeg har kost meg med, allikevel går vekta jamnt nedover. Hyppig spising og økt bevegelseshyppighet sørger for det.

Alle har godt av fysisk aktivitet, også såkalt normalvektige. DET ER BEDRE Å VÆRE OVERVEKTIG I FYSISK AKTIVITET ENN NORMALVEKTIG I DÅRLIG FORM! Dette er ofte en vanskelig sirkel: Er man rolig, uansett årsak, øker vekta -> det blir tyngre å bevege seg -> man beveger seg mindre -> man blir tyngre, det blir ikke bare ubehagelig, men kanskje direkte smertefullt å trene -> vekta øker mer -> man frykter kommentarer fra folk om man trener osvosv.
Dette er en sirkel det er vanskelig å bryte, man finner svært lett unnskyldninger for IKKE å trene.Men det finnes en treningsform som har alt:- Kan tilpasses fullstendig egne forutsetninger.
- Ingen skader
- Billig, krever lite utstyr
- Gir ingen kommentarer fra folk
- Gir frisk luft
- Styrker kondisjonen, hjertet, forbrenner ganske mye energi osvosv.
Det eneste "negative" er at det gir lite styrketrening. Det er selvfølgelig å gå. Jo raskere du klarer å gå, jo bedre trening er det, men all gange er bedre enn ingen gange! Her er det en fordel å ikke være alene. Det er vanskeligere å droppe en tur hvis du har en avtale med andre om turen.

Nå sier jeg ikke at det er så lett for alle. Jeg er fullstendig klar over hvor heldig jeg har vært som fikk det oppholdet ved RRS; det ga meg en flying start som er umulig å gjenskape "real life". Det er naturligvis mye lettere å beholde motivasjonen når man ser så godt at tiltakene hjelper: 20 kg på to måneder VISES! Vi spøkte med at den beste komplimenten vi kunne få, var å bli spurt om "Hvem er du?", og det har jeg faktisk opplevd, pluss drøssevis med komplmenter og
kommentarer. Det hjelper noe aldeles vanvittig! Å skulle holde på helt alene, og kanskje pusle ned en halvkilo i uka... Da tar det tid å miste vekt, og da er det også lettere å miste motivasjonen. Jeg tror de fleste har godt av å være to i en situasjon hvor de skal snu oppned på noe helt basalt i livet, nemlig kost og
bevegelse. Sjøl om det viktigste egentlig er å få en sunnere livsstil, er det allikevel vektreduksjonen som er både "måleenheten" og det største målet for de fleste, og som er den største motivasjonsfaktoren.

Men jeg prøver å gi videre. Har tatt til meg opptil flere protesjeer, for å hjelpe dem til et lettere og sunnere liv. Ungdommer på 14-15 år, som veier godt over 100 kg. Noen må hjelpe dem NÅ. Og de hører på meg, for de har sett hvilken forvandling jeg har vært utsatt for. Da er ofte foreldrene en verre bøyg! De vil gjerne ha
slankere barn, men de har ikke like lyst sjøl, til å forandre sine egne vaner og rutiner.

Jeg har også et annet hjertebarn for tiden: Jeg driver og kartlegger pris på sunne og usunne matvarer. Politikerne er så opptatte av dette med overvekt fra en samfunnsvinkel. Og det er jo bra. Men de tyr ikke til den åpenbare løsningen: Nemlig å gjøre sunn mat billigere enn usunn mat. Hvem kjøper karbonadedeig, med 4 % fett, til 90 kr kiloen, når kjøttdeig, med 13 % fett, alltid ettellerannet sted finnes på tilbud til halve prisen? Når jeg så har fått kartlagt hvordan det
vitterlig står til på denne fronten, skal jeg sende brev i hytt og gevær, til det som måtte finnes av politiske organ og media. Litt bråk må man kunne lage! :)

Vel, jeg kan ikke annet enn ønske deg lykke til. Jeg unner deg en sunnere livsstil og vektreduksjon av hele mitt hjerte!